Actions

Work Header

Pengeknipe

Chapter Text

“Men faen da!” Isak brøler det høyere enn han egentlig mener når noen krasjer inni ham i det han skal gå bortover mot lesesalen. Sekken glir av skulderen hans, reimen rykker hardt i armen så kaffekoppen glipper og glovarm kaffe renner nedover både genseren og buksen hans. 

“Å, sorry sorry sorry!” Stemmen ved siden av ham høres oppriktig lei seg ut, men det kunne ikke brydd ham mindre. 

“Faen, det må da gå an å se seg for!” Isak børster forgjeves på de våte klærne, ser på den tomme koppen og de store, våte flekkene, kjenner adrenalinet pumpe gjennom ham og det svir på lårene også. For den kaffen var jævlig varm. 

“Går det bra, var kaffen varm?” Stemmen ved siden av ham er full av bekymring og Isak snur hodet mot den. 

“Ja,  den var faktisk jævlig varm.” 

Mot ham lyser det tristeste ansiktet Isak har sett på lenge, øynene som ser på ham er full av unnskyldning, men det hjelper fortsatt ingenting. Det brenner på lårene, buksa er våt, genseren er våt og kaffekoppen er tom. 

“Lokk Isak, alltid ha kopp med lokk.” Eskilds stemme er bak ham. Rolig som alltid. 

“Kjeften Eskild.”  Isak bråsnur seg mot Eskild og setter øynene i ham. Eskild kaster hendene i været og tar et skritt tilbake.

“Okey, okey. Jeg skal ikke si mer.”

“Jeg kan kjøpe ny kaffe til deg altså. Sorry.” Det triste ansiktet snakker igjen. Stemmen er lav og fortsatt veldig unnskyldende. 

“Neitakk.” Isak rister bestemt på hodet. “Jeg må hjem og skifte. Se på meg da.”  Ansiktet ved siden av ham blir enda tristere enda Isak ikke trodde det gikk an. Han orker egentlig ikke se på det, så han fnyser bare. “Se deg for neste gang i stedet.”

Hodet nikker. “Sorry igjen altså.”

Isak puster ut, slenger den tomme koppen i søppelkassa og marsjerer videre nedover trappen. Mumler et lite "dust" på veien før han trykker døren opp litt for hardt, så den det smeller, og kommer seg ut på gaten. Det var den ettermiddagen på lesesalen. 

Faen. 

 

*

 

Plinget fra telefonen om innkommende mail gjør at han skvetter i sengen og setter seg opp når han leser den.  

“Jeg er interessert i sykkelen, kan jeg komme å se på den?”  

Isak svarer kjapt hvor han bor og sier at det passer når som helst. Han ser på klærne på guvlet, de som er fulle av våte kaffeflekker. Det lukter til og med litt sur kaffe av dem. Han burde vasket dem med en gang han tok dem av seg da han kom hjem egentlig, men var for frustrert og irritert til å gidde å gjøre det.

Han vender ansiktet mot mobilen når den plinger igjen. Kanskje endelig er hellet på hans side. “Fett. Er der om et kvarter.”

 

 

Selg det på Finn.no, det er kjempelett. Alt blir solgt  kjapt på Finn, og du får den prisen du vil ha! Hilsen Magnus.

 

 

Særlig. 

 

 

Magnus kan ta hele Finn.no og skyve det langt oppi ræva si. Det er jo ikke lett i det hele tatt. Sykkelen har ligget på Finn i snart to uker nå, og fortsatt har ingen kjøpt den. 

Egentlig bør han ikke selge den en gang, men han må, for PCen har krasja, og han er nødt til å ha ny. Sparepengene strekker ikke til, og da er det bedre å selge sykkelen for å få nok. Mye bedre enn å krabbe hjem til pappa og spørre ham om penger. 

Jonas redder ham midlertidig med å låne bort PCen til moren sin nå, når hun er på ferie, men den er jo så treig at det er mulig å ta kaffepause mellom hver gang en ny side skal lastes fra internett, den har heller ikke alt han trenger av programvare, frustrerer ham 70 ganger om dagen og er et helvete å jobbe på. Dessuten så kommer hun hjem fra ferie om en uke, og da må hun ha den tilbake. Og innen da MÅ Isak ha skaffet meg ny.  

Hvorfor skjer sånne ting alltid med ham? Hvorfor kan han ikke bare ha fett med penger, ha en normal familie som bare kan hjelpe ham uten alle mulige krav eller spørsmål når han virkelig trenger det, hvorfor må tingene hans gå i stykker når det passer aller dårligst? Sånn som nå, tre uker før oppgaven skal leveres? 

Hele greia stresser ham noe vannvittig. Han klarer ikke å sove,  klarer ikke å slappe av, og han klarer faen meg ikke å spise ordentlig en gang. 

Og på toppen av alt, så fikk han glovarm kaffe utover hele seg på grunn av noen som ikke kan se seg for. Klærne ble klissvåte, han tenker igjen at han burde puttet dem i vaskemaskinen med en gang han kom hjem, han får ta det snart. Han må bare syns litt mer synd på seg selv først. Han har sikkert andregrads forbrenning på lårene også. Det sved i allefall noe innmari, og de er røde, skikkelig røde. Eskild kom inn med en flaske aloevera for litt siden, sa han skulle smøre det på, at det funker mot forbrenninger. Jævla klin var det. Men Esklid hadde kanskje litt rett, for det ble litt bedre av det. 

Litt. 

Han begraver bakhodet lengre ned i puta, og legger hendene over ansiktet. Kjenner på alt stresset og irritasjonen som ligger like under huden og presser på, det gjør vondt, han orker ikke mer snart. Han bare MÅ få solgt den sykkelen. Ellers må han selge noe annet. Kanskje Playstation? Eller… nei. Ikke playstationen. Den må han ha. Han har ikke noe annet. Det må bli sykkelen. 

 

Bare han eller hun som kommer nå ikke er som han som var og så på sykkelen i går. Det var en sånn skikkelig fit trenings-dude som skulle ha en sykkel for å trene landeveissykling med. Han påsto at sykkelen ikke var egnet for trening, eller var det egnet for landeveissykling? Samme det. Han var en dust. Ikke egnet? Hallo? Isak kjenner at irritasjonen bobler opp bare ved tanken på fyren fra i går. Sykkelen har jo pedaler, gear som funker som fjell, styre, bremser, sete, hjul, kjede..… hva mer trenger man for å trene sykling? Han var dessuten skikkelig arrogant, spurte om Isak var seriøs når han kunne påstå at sykkelen var bra, og om han virkelig trodde at 3000,- var en rimelig pris.. 

Selvfølgelig er han sikker på det. Han kjøpte sykkelen for et år siden. Betalte 5999 da, og han må jo få igjen halvparten. Han MÅ ha 3000 for den, for da kan han kjøpe den PCen han må ha. Han gidder jo faen ikke å kjøpe en PC som er dårlig når han først skal kjøpe en. 

 

Og nå kommer det altså noen som skal se på den. 

Isak mobiliserer selgeren i seg. Han må smile pent og få ham - eller henne - til å skjønne at det er en kjempebra deal. Nesten ubrukt sykkel til tre lapper. Det er et skup!

 

 

Han løper ned i kjelleren, putter klærne i vaskemaskinen i vaskekjelleren og henter ut sykkelen fra boden. Han bærer den ut i bakgården. Vil være klar når han eller hun kommer. Kanskje de kan ordne det med en gang. Vipps så har han 3000 på kontoen, sykkelen har skiftet eier og PC er i boks i morgen! 

Minuttene går, og han kjenner at det bobler litt i ham når vedkommende ikke kommer, det har allerede gått 25 minutter, og det er ti minutter for seint. 

Det knirker i porten til bakgården når den åpnes og han snur seg. En lang, litt hengslete mann med olajakke og svarte jeans kommer inn. Han har hette over det bøyde hodet, så Isak ser ikke ansiktet hans før han vipper det opp og ser på ham.

“Hei.” 

Det er for faen meg ham.

 

Kaffemannen. Kaffegrisen. Klumsen. Han med det triste ansiktet. 

 

“Du?” Isak spytter ordene ut, glor på ham.

“Eh… jah….oi..….fuck, faen. Unnskyld igjen altså. Går det bra?”

“Bortsett fra tredjegrads forbrenning på lårene så.” Isak hører at han kunne skjært stål med sin egen stemme. 

Han ser på mannen som står foran ham med sammensunkne skuldre og igjen et urtrist ansikt, øynene blir store og munnen åpner seg. “Du kødder? Si du kødder, please!”

I brøkdelen av et sekund vurderer Isak å si nei, men han nikker. “Men det var skikkelig rødt, sved sånn ordentlig, og jeg tror kanskje kompisen min redda meg med aloeveraen sin.”

“Puh.” Mannen puster ut, og han forsøker å smile til Isak. “Fin kompis da!” 

“Ja.” Isak er kort. Har lyst til å ta med sykkelen inn igjen og forlate mannen her ute. 

“Jeg fulgte ikke med på hvor jeg gikk, jeg leste annonsen din på Finn. Dette er sånn skikkelig flaut.”

Isak bare nikker. Kanskje han skal legge på litt? For tort og svie liksom. Det er jo lov å prøve seg. 

“Jeg….” Mannen ser på ham, smiler forsiktig igjen før han trekker på skuldrene. “Jeg bør kanskje gå igjen.”

“Skal du ikke se på sykkelen da?” Isak spytter ord igjen. “Trodde det var derfor du kom.”

“Tenkte kanskje... at du kanskje ikke er interessert i å selge til… eh...meg nå...” Mannen ser i bakken. Han er tydelig både nervøs og oppriktig lei seg. 

Og Isak får et lite øyeblikk vondt av ham, men det går over like fort som det kom.  “Jeg trenger pengene, du trenger sykkel, det holder for meg.”

“Sikker?” Mannen ser på ham igjen. “Jeg kan gå, det er sikkert mange andre som vil ha en sånn sykkel.”

“Men faen da. Vil du ha sykkelen eller ikke?” Irritasjonen ligger der like under huden, så den blusser lett opp igjen. Isak prøver å være chill, men det går ikke. Mannen har kommet for å kjøpe sykkel, også har han tenkt å stikke igjen. Faen heller. Isak trenger ny PC. 

“Jo…” Mannen nøler, tar et skritt mot den. Ser på den, tar tak i den og holder i styret, presser inn bremsene, studerer den. “Er den helt i orden?”

Isak nikker. “Jeg har vasket og oljet den, gått over bremser og gear, alt i orden, kjøpte den for et år siden, da kosta den 6000, jeg har nesten ikke brukt den.”

“Hvorfor ikke?”

“Hvorfor ikke hva da?” Svaret kommer på automatikk, Isak skjønner jo hva han spør om. 

“Hvorfor har du ikke brukt den?”

“Næh, lettere å ta trikken eller bussen. Dessuten, da slipper jeg at den blir stjålet.”

Mannen foran ham meg begynner å le, en klukkende latter og hele ansiktet hans kryper sammen i en haug med smilerynker bortsett fra munnen som åpner seg og avslører en rad perfekte hvite tenner kronet med to spisse hjørnetenner. 

Han er faktisk irriterende… pen.

“Smart, men bortkastet å ha en sykkel stående da!” 

“Nettopp! Det er derfor jeg selger den.” Isak sukker. Har han trangt for det kanskje? 

“Kan jeg prøve den?”

“Seff. Ta en runde her inne.” Isak peker ut i bakgården. Det er ikke store plassen, men han får jo prøvd den. 

“Kan jeg ikke ta en tur ute på gata? Jeg kan legge igjen mobilen min her om du tror jeg kommer til å stjele sykkelen. Jeg er ikke sånn nemlig.”

“Hæ?”  La en vilt fremmed mann stikke av med sykkelen. “Nei.”

“Kom igjen da? Jeg må jo få testet den ordentlig. Får jo ikke noe fart her.”  Han drar fram telefonen fra jeansjakken, en ganske ny en ser det ut som, og han rekker den mot Isak. “Her, ta denne som 'sikring'”,  han gjør hermetegn i lufta med fingrene, “jeg kan nesten ikke kjøpe en sykkel uprøvd.”

Telefonen ligger i hånden til Isak, og han ser på mannen, ser på sykkelen, ser på telefonen og nikker forsiktig. “Okey.” Han stapper telefonen hans i baklommen, og tar et skritt tilbake. “Ti minutter?”

“Ti minutter.” Mannen nikker, smiler igjen, setter den venstre foten på pedalen og svinger det høyre beinet over setet. Det beinet ser ut som det kan strekke seg til månen, så langt er det, og så fyker han avgårde. 

 

Isak ser minuttene snegle seg fram over telefonen han scroller på, det er over ti minutter siden duden forsvant på sykkelen, og han har fortsatt ikke kommet tilbake. Det bobler i magen og han kjenner at han biter kjevene sammen. Han skvetter når det smeller i en av dørene til blokken, og en kjent stemme høres bak ham. “Isak? Hva skjer a? Hvorfor står du her?”

“Venter på en dude som prøver sykkelen.” Isak tripper på stedet, sparker en stein som ligger på bakken og ser på Eskild. 

“Har du latt ham sykle avgårde med den?” Eskild kommer helt bort, hever øyenbrynene mot ham. 

“Ja? Han måtte jo prøve den.”

Eskild rister på hodet. “Noen ganger tenker jeg at du er litt dum!”

Isak legger hodet bakover og stønner. “Han gav meg telefonen sin, han kommer tilbake.” Han sier det mest for å roe seg selv, ikke for Eskilds del. 

“Hvis du sier det så.” Eskild nikker. 

“Tror du ikke?” Isak holder opp telefonen foran øynene på Eskild. 

“Den der kan jo være like stjålet som sykkelen din er nå. Tenkte du ikke på det?”

Isak rister på hodet. Kjenner pulsen øke, fortvilelsen og irritasjonen popper fram igjen, det var jo ikke akkurat som han har klart å pakke den så jævlig godt bort heller. 

Faen.