Actions

Work Header

Ikke spør

Chapter Text

“Åhh! Ja! Uhh.” Fuck, dette er godt! Rumpa hans brenner. Han er gjennomboret, fylt av bankende kuk. Bare tanken får det til å gå støt gjennom underlivet. Hvordan har han havnet i denne situasjonen? Fuck, han kunne ikke brydd seg mindre. Den brede kuken beveger seg taktfast, inn-og-ut-og-inn-og-ut av rumpa hans, og han kjenner at bare litt mer av dette, bare litt, vil drive ham over kanten. “Hardere! Jah!” Shit, fuck!

Hele greia startet med det han trodde skulle bli et hvileskjær i kurset: psykisk trening. I forhold til den beinharde fysiske treninga de gikk gjennom, ga offiserenes beskrivelser av de kommende ukene inntrykk av at det var barnemat: “Dere skal lære kjenne virkningene av langvarig isolasjon. Formålet med øvelsen er at dere skal bli kjent med egne grenser og forstå hva dere faktisk tåler i en krisesituasjon. I tillegg vil kursledernes vurdering legges til den samlede vurderingen av deres prestasjoner.”

Jim Bones visste at han var godt rustet for øvelsen. Eget selskap plager ikke ham og det er grenser for hvor langt offiserene kan gå i retning tortur. Han har dessuten vært gjennom lignende trening flere ganger før. Hvis han holder hodet kaldt og ikke får panikk, kan det være rein plankekjøring. Han vet at det er risikabelt å bli for kjepphøy, men han vet også at han er en av de dyktigste i kullet sitt. Jims private teori er at han er god fordi han nyter presset og de ekstreme situasjonene, men det forteller han verken offiserer eller lagkamerater. Hvis de har en annen opplevelse er det deres problem.

De ble vekket midt på natta av brølende stemmer og trampende føtter. Han fikk et glimt av de svartkledde “fiendene”, før han fikk tredd et lyseblått putevar over hodet og ble sparket ut av senga. “På beina, pingler! Faens subb! Ut!” Han og resten av karene i rommet ble sparket og dyttet i retning av døra og gjennom korridorene til de tumlet ut ytterdøra. Den kalde nattelufta beit, ingen hadde fått sjansen til å kle på seg. Det hørtes ut som hele troppen sto der i undertøyet, barbeinte i grusen, hutrende og stampende i den skarpe lufta.

En rungende stemme fikk dem til å stilne og lytte: “Dere er nå mine fanger. Jeg representerer en makt med en pågående konflikt med deres myndigheter. Forhandlingene er brutt sammen og ingen utvekslingsavtale er inngått.” Stemmen tok en ettertenksom pause. “Jeg vet dere har lært at det finnes konvensjoner og regler for hvordan fanger skal behandles. Det kan dere se bort i fra. Jeg har ikke underskrevet noen avtaler.”

Ingen svarte, bare pust og enkelte lave banneord hørtes. Jim gjenkjente taleren som Sersjant White. White er en jævel. Han ser til og med ut som en skurk, arret over leppa gir ham et spesielt ondskapsfullt grin. “Kom igjen White! Gi meg ditt aller verste!” tenkte Jim, mens han gliste inne i putevaret.
“Glem enhver ide om redning eller flukt. Dere vil bli kjørt til et hemmelig forvaringssted. Sikkerhetregimet der er ekstremt, rigid og totalt.”

Jim hadde lagt opp en strategi for hvordan øvelsen skulle takles, men Sersjant Daniel White var et usikkerhetsmoment. Han hatet nemlig trynet på Jim. Eller noe sånt. Den sannsynlige årsaken til Whites motvilje var egentlig ganske uskyldig morro etter Jims mening.

Romkamerat Sam Lewis hadde nemlig tatt Jim på fersken. Jim trodde han skulle få en halvtime aleine på rommet før de andre kom tilbake fra kveldstreninga, men dengang ei. Heldigvis hadde han ikke kommet så langt at han hadde redskapen fremme, han hadde bare begynt å leke med tanken da Sam braste inn døra. Verre var det med bladet Jim holdt i hånda. Det lot seg ikke skjule.

“Ojsann. Trudde du skulle få rommet for deg sjøl nå?”
“Neida, nei.”
“Få se!”
“Det stakk ut av Martins sekk.” Jim juger på autopilot. Han er allerede ergerlig fordi han mister det beste og eneste runkebladet han har, men å vedkjenne seg eierskapet er utelukket. Å være åpent homo og bo på firemannsrom er ikke bare å be om bråk, det er rett og slett umulig. Mye enklere å juge. Jim vet at unnskyldninga hans er tynn, men han er for stressa til å tenke klart.

Sam Lewis studerer bladet fascinert. Glanset hardcore homseporno. Fokus på store lem, tunge punger, bulende muskler og store mengder sperma. I tillegg til rumpehull. I bruk. I ekstrem-nærbilder. Jim lurer på om Lewis kan lukte den nervøse svetten hans.

“Det hadde jeg ikke gjetta om Martin. Og du? Er du så nøden?”
“Klart jeg er. Jeg er alltid kåt som faen, det vet du. Når hadde vi fri sist? Og hvorfor står du der og blar?”
Lewis snur bladet sidelengs og fokuserer på nytt. Noe han ser får ham til å rynke på bryna. “Kanskje du bør legge det på plass før Martin kommer tilbake?” Han ser ikke på Jim når han spør.

Nei, Jims unnskyldning var ikke bare tynn, den var idiotisk og nå truer den med å senke ham i det øyeblikk Martin oppdager bladet og spør hvem faen som har lagt homseporno i sekken hans. Jim kunne sparka seg sjøl i ræva. Han må ta seg hardt sammen for å få på plass et nøytralt ansiktsuttrykk. Å formulere et svar i tillegg er for øyeblikket helt umulig.

Lewis rister plutselig på hodet. “Nei, faen. Porno er porno. Skulle ønske jeg hadde hatt vett til å ta med meg noe runkemateriale hjemmefra.” Lewis gliser til Jim og legger bladet flatt på toppen av det nærmeste garderobeskapet.

Ikke lenge etter tumler de andre to romkameratene inn: Curly Martin og Robert Wilson. Ikke folk han ville hengt sammen med hjemme, men greie nok. I allefall så lenge ingen av dem kjenner til Jims små hemmeligheter. Særlig Lewis.

Lewis drar alltid de drøyeste grovisene av alle. I starten fikk han Martin til å fnise som ei lita jente med beskrivelsene av hva han kunne tenke seg å gjøre med leirens ytterst få kvinnfolk. Særlig den ene kantinedama får gjennomgå. Hun er hjelpeløst stygg, bygd som en stubbe og med ei hårete vorte plassert rett over skjorteknappen. Lewis’ spesialitet er å bringe hele rommet til tårefylte latterkramper med beskrivelser av hvordan hun ville elske det, stønne og vri seg om han slikket på vorta, spruta vorta ned med sæd og så videre. De kan knapt passere henne i kantina nå uten å sprute ut i latter.

Jim kikker ikke mye etter kantinedamene, han kikker på Lewis’ rumpe i smug. Senga hans står tvers overfor Jims, så Jim har plenty anledning. Til hver av de fire sengene hører et nattbord og et garderobeskap. Rommet har også vask med speil og en dør i midten av rommet. Felles toalett og dusj finnes i korridoren utenfor.

Jim prøver alltid å legge seg først om kveldene så han kan betrakte naboens avkledning stjålent over kanten på ei pocketbok. I motsetning til Jim sover Lewis i nettoen, og han er ikke sjenert over morrabrød. Nok et par gode grunner til at Jim holder egne preferanser skjult.

 

Noen uker etter er bladet borte når Jim kjenner på skapet med fingrene. Litt etter kommer Lewis inn.
“Martin og Wilson?”
“I kantina, trur jeg.”
Lewis fisker bladet ut fra skjorta og legger det på skapet igjen. Mannen er åpenbart ikke homofob. Jim lurer på om han skal våge et initiativ. Lewis misforstår blikket hans.

“Jeg er ikke homo altså! Jeg er bare sulteforet. Prison-gay.” Han ler for å understreke poenget.
“Du prøver å si at rumpa mi er fin, men trygg?”
“Rumpa di?”
“Hørt om lampshading?”
“Hæ?”
“Å bortforklare noe veldig påfallende ved å trekke oppmerksomhet til det.”
“Hæ!?”
“Glem det.” Jim snur seg på magen og fisker frem boka igjen. Det er ikke verdt risken å sjekke opp Lewis. Hvem vet hvor de havner etter kurset? De kan bli plassert på hver sin kant av jorda, eller i samme rom på nytt. Begge deler kan bli problematisk.

Lewis slipper seg ned på senga med et stønn: “Et nytt og bedre menneske!”
Jim må smile. Han slapper av i Lewis’ selskap.

“Inspeksjon!” Ropet river dem opp av sengene og ut i gangen. Langs hele korridoren stiller uniformerte menn på stedet hvil. Offiserene går fra rom til rom og sjekker gulvvask og brettekanter. Selv om tidspunktet er overraskende, er dette ren rutine. Alle håper inspeksjonen skal gå glatt så de kan komme seg tilbake til rommet og få noen stakkars kveldstimer til egen disposisjon.

“Bones og Lewis!” Whites stemme runger inne fra rommet. De skramler inn.
“Hva er dette?” Han holder pornobladet opp mot dem.
“Aner ikke.” Lewis ser ikke det minste skyldbetynget ut.
“Bones?”
“Nei.”
“Nei, hva da?”
“Har ikke sett det før.” Jim hører selv at det ikke høres spesielt overbevisende ut.
“Det er deres ansvar å overholde reglementet. Rot på rommet tolereres ikke.” Han måler dem med blikket. “Enten melder den ansvarlige seg for meg i løpet av kvelden, eller så vil dere, alle fire, motta refs ved oppstilling i morgen.” White tar med seg bladet når han går. Det slår Jim at han måtte tørke av det sist han hadde en privat halvtime. Tanken bringer frem et glis, det er til pass for White å gå der og knuge et blad fullt av inntørket sæd.

Martin og Wilson har enda ikke kommet tilbake. Lewis stønner og himler med øynene. “Jeg kan melde meg.”
“Nei, faen, det er jo ikke ditt.”
“Det er bedre at jeg tar straffa enn at alle blir hengt ut på oppstilling i morra tidlig.”
“Ikke gjør det.”
“Martin kommer til å skjønne at noen har rota i sakene hans.”
“Det har han nok skjønt allerede.”
“Det kommer uansett til å bli jævlig utrivelig stemning på rommet. Rullebladet mitt er reint, jeg kan ta straffa.”
“Det reine rullebladet ditt er en dritgod grunn til å la være.”
“Det bestemmer jeg. Ønsk meg lykke til!”

Det tar bare en halvtime før Lewis er tilbake. Jim har ikke klart å konsentrere seg stort mens Lewis var borte.
“Åssen gikk det?”
“Nei… det gikk vel bra, på en måte.”
“Fortell da!”
“Han spurte meg igjen om det var mitt. Jeg sa nei. Han spurte hvorfor jeg kom, og jeg svarte at jeg ville ta straffa. Da sa han at det blei en uke kjøkkentjeneste, type søppel og oppvask, på meg, på toppen av andre oppgaver, men at jeg skulle slippe anmerkning, “På grunn av min hittil upåklagelige oppførsel.” som han sa.”
“Hva med oss andre?”
“Det sa han ikke noe om, og jeg ville ikke spørre. Jeg har en følelse av at vi slapp billig unna.”
“Sa han noe om bladet? Typen porno?” Jim klarer ikke å bruke sterkere ord. Hele diskusjonen er pinlig nok.
“Ikke et ord.”
“Fuck.”
“Jepp.”
“Trur du vi bør forberede Martin og Wilson?”
“Nei, faen, bedre å la være. Har vi flaks hører vi aldri noe mer om dette.”

Intet om episoden nevnes på oppstilling neste morgen. Jim sukker letta og Lewis blunker til ham.

Siden dengang har Jim følt Whites blikk på seg. Han antar White bebreider ham fordi han lot Lewis ta straffa aleine. Jim føler seg temmelig skyldbetynget helt på egenhånd.

 

Når lastebilene stanser blir de skysset inn i et hus der vaktenes trampende hæler gir gjenklang i veggene. De blir dyttet barbeint over kalde murgulv og inn i eneceller. Døra slår i lås bak ham før Jim får dratt putevaret av hodet. En enkel, firkantet celle i lys mur med brisk i ett hjørne, ståltoalett og -vask i et annet. En langsgående spalte under taket slipper inn kunstig dagslys og rommet virker å være oppvarmet av en usynlig varmekilde: antagelig kabler i gulvet. Det ligger et sett klær: grå kjeledress, t-skjorte og militær underbukse på brisken.

Jim er flink til fordrive tid i isolasjon og fangenskap. Han stiller forberedt og vet godt hva som skal til for å få tida å gå på beste vis. Kroppen trenes etter et detaljert og nøye innlært program og resten av tida brukes på å sove, meditere og runke. Han har tatt tida på seg selv, og kan våkne på ønsket klokkeslett med et kvarters margin. Det er dessuten himmelsk med privatliv etter måneder på firemannsrom. Skjønt privat og privat. Cella er videoovervåket, og det sitter ei luke i døra som han ikke sjelden finner åpen. Han mer føler enn ser øynene som betrakter ham. Det bekymrer ham ikke. Han er mer betenkt på avhørene han regner med skal komme. Hva slags “tortur” har de planlagt for å teste grensene hans?

Forrige gang han var utsatt for “krigsfangenskap” under trening ble han utsatt for endeløse, utmattende avhør samtidig som han bare fikk sove i korte perioder av gangen. Mot slutten av oppholdet ble han også tvunget til å stå i stressposisjoner med bind for øynene og hvit støy i ørene i lange perioder. Det var på den tiden han begynte å bruke orgasme som avspenning. Han har aldri hørt teknikken omtalt i noe selvforsvarskurs og har noen ganger fundert på om det kan finnes skjulte bakdeler med praksisen, men saken er at en rask runk, om kroppen er villig og armene fri, gjør ham i stand til å sovne i løpet av få minutter der andre avspenningsteknikker krever en halvtime. Forrige gang han ble “torturert” var det heller ingen kontinuerlig overvåking.

Etter et par dager blir han obs på at luka i døra hans ofte åpner seg i det han tar frem kuken. Første gang han blir vár den åpne luka, slutter han brått og drar opp underbuksa igjen.

Neste gang det skjer gir han faen. Med videoovervåkning er det nemlig bare én grunn til at noen åpner luka: at Jim skal vite at han blir sett. Han nekter å la en fangevokters blikk ta fra ham friheten til å runke, sjøl om han tenker en del på det faktumet at noen faktisk står der og følger hans minste bevegelse. Å la seg undertrykke av anonyme kikkere kan være første steg på veien til en knekt psyke. Jims overlevelsesstrategi er enkel: faste rutiner og fysisk og mental stimulans gir sunne tanker og sterk kropp. Kun fysiske restriksjoner bør føre til endringer i programmet.

Tredje og fjerde gang skjer det samme. Jim runker, forholdsvis uberørt av tanken på kikkeren. Spruter i t-skjorta, skyller den nøye i vasken etterpå. Deretter legger han den til tørk på varmekablene i gulvet. I hjørnet ved døra er det ekstra varmt. Luka lukkes alltid når han går mot døra for å legge fra seg skjorta. Han slenger et glis fullt av selvtillit mot døra før luka smeller i den fjerde gangen. Han lar seg ikke undertrykke så lett.

Det kunstige dagslyset på cella følger ikke naturlig døgnrytme, det slår seg på og av etter et tilfeldig mønster. Jim antar det er en del av utpsykingsregimet, men han stiller forberedt. Alt han foretar seg følger nøye innprogrammerte rutiner, og hvis han har klart å holde skjemaet skal det ha gått omtrent fire dager nå.

Neste gang han runker føler han seg nærmest overmodig etter den lille seieren sist. Han sparker kjeledressen helt av og legger seg med rumpa mot tilskueren denne gangen. Blikket kjennes som en fysisk berøring mot huden. Han behøver knapt fantasere for å nå klimaks.

Etterpå må han å ta seg selv i nakken. En av farene med isolasjon er at det er så lite å ta seg til at selv små ting virker ufattelig viktige. Man mister sansen for proporsjoner og blir mer mottakelig for manipulasjon. Jim vet godt at kikkeren er den eneste sosiale kontakten han har ved siden av matserveringen gjennom luka. Visstnok skal kunnskap om Stockholmsyndromet vaksinere mot hjernevask og han håper det stemmer, siden han må innrømme for seg selv at han ser frem til neste besøk fra kikkeren.

De neste to gangene han runker åpner ikke luka seg. Han føler seg snytt og avreagerer med å kjøre dobbelt treningsprogram på bekostning av meditasjon. Programmet er tilpasset lavt energiinntak, så han kan fint doble antallet øvelser siden han får rikelig med mat. Jim bestemmer seg for å utnytte ventetiden til å øke muskelstyrken. Det bør også styrke psyken hans.

Han tenker ikke mye på hvorfor avhørene uteblir, uforutsigelige forhold er tross alt standard utpsykingsstrategi. Nok en natt passerer begivenhetsløst.

Når han så tar morrarunken og kan høre luka gli opp, kan han ikke holde tilbake et glis. Han er temmelig sikker på at det er én og samme vakt som bruker ham som tidsfordriv. Hvis Jim har regnet riktig, dukker kikkeren opp i samsvar med en vaktsyklus. Det kan bety at kikkingen ikke er en destabiliseringsteknikk like vel, men kanskje bare betyr at en tilfeldig jævel liker synet av ham når han drar seg i kuken.

Denne gangen tar han seg tid. Han stryker seg sakte langs skaftet så kuken vipper opp mot fingrene. En dråpe presser seg frem, og han gnir kukhodet inn med forsatsen så det glinser i det skrå lyset. Sakte, med blikket mot luka, stikker han et par fingre i munnen før han legger dem mot rumpehullet.

Han ligger på brisken med ett kne i været. Rumpa mot døra igjen. Han er svett og de varme musklene hans buler etter siste treningsøkt. Et stramt tak rundt kuken med den ene hånda. De to våte fingrene på den andre smettes inn i rumpehullet. Han presser sakte inn, dypere og dypere; stønner. Flere klare dråper seiler fra kukhodet ned på magen hans og videre ned på brisken. Når han ikke får fingrene lenger inn, begynner han å runke forsiktig. Samtidig vrikker han fingrene ut og inn. Han svimler. Ekshibisjonisme er en ny erfaring. Hvem kunne gjette at han kunne bli så vannvittig kåt av det? Han håper kikkeren setter pris på showet. Tanken på at vedkommende står bak døra og runker driver ham brått til orgasme. Han spruter høyt over t-skjorta han har lagt på magen og treffer seg sjøl i fjeset.

Etterpå tar han en full kroppsvask med den oppskylte t-skjorta som klut. Luka blir stående oppe denne gang og han vasker seg dovent og ettertenksomt, fullt oppmerksom på øynene som følger ham fra den mørke åpningen. Igjen smiler han mot kikkeren i det han legger fra seg t-skjorta på den varme flekken. Han kan sverge på at kikkeren nøler før vedkommende slår igjen luka som før.

Jim vurderer nøye mulige konsekvenser av sin fullstendig skamløse oppførsel. Under et virkelig krigsfangenskap ville han aldri ha tatt sånne sjanser, det ville være som å be om å bli voldtatt på det groveste. Men dette er et regulert forsvarskurs i et sivilisert land og seksuell trakassering blir slått hardt ned på. Jim er nesten sikker på at kikkeren hans har like stor interesse av å holde tett om opplegget som han selv. Og Jim kan jo ikke beskyldes for trakassering selv siden kikkeren bare kan lukke luka, eller hva?

Han går ikke like langt de neste gangene, nøyer seg med å runke, men passer på at utsikten til døra er god og at oppvisningene hans klaffer med den antatte vaktsyklusen. Kikkeren belønner ham ved å stille opp ved luka hver gang.

 

Etter en uke i isolasjon blir han sendt i dusjen. På igjen med putevar, trukket over hodet av en vakt i kjeledress og finnlandshette denne gang. Han må kle av seg på rommet og tvinges til å gå naken gjennom det som føles som endeløse korridorer. Flere ganger hører han stemmer, men det er vanskelig å skjelne klart der han vakler fremover på nakne føtter. Til slutt kommer de frem til det han hører og lukter må være et våtrom. Han blir dyttet fremover til han treffer en iskald og flislagt vegg. Deretter skrus det på en dusj. Vakten gir ham et dytt igjen, og Jim føler seg frem til han kjenner halvkaldt vann treffe fingrene.

Etter lange dager på den svette cella burde kroppsvask være en rein lettelse, men måten det skjer på gir ham blandede følelser. Heldigvis er putevaret han har om hodet temmelig tynt, så han får skylt hår, skjegg og ansikt gjennom tøyet på et vis. Han er vannvittig takknemlig for at han får vaske seg sjøl: å bli tvangsvasket med vått bomullstøy over hodet ville minne svært om en viss form for “human” tortur. Klaustrofobi er en av tingene han absolutt må unngå hvis han ønsker å fullføre kurset. Selv om han vet at han kan gå ut av vannstrålen når han selv ønsker det, gir følelsen av vannet som kleber tøyet til nese og munn – samt tanken på implikasjonene – ham grøsninger. Han har ikke vært så nær å miste fatningen under hele oppholdet som det han er nå.

Han bøyer hodet fremover så tøyet faller bort fra fjeset, og tvinger seg selv til å bli stående under det rennende vannet. Dusjbruset stenger omverdenen ute og tankene spinner.

Vakten har konsekvent lagt hånda på rumpa hans når han har skjøvet ham rundt. Det hadde ikke vært så påfallende om ikke Jim var naken. Kan det tenkes at vakten og kikkeren er samme mann? Han ransaker hjernen etter måter å finne svaret uten risiko, uten hell. Han føler seg mye mer utsatt her: i det fremmede rommet, enn på cella. Cella er riktignok steril og lite innbydende, men den er kjent, og den låste døra har gitt ham en følelse av å være beskyttet. En fullstendig falsk følelse, selvfølgelig, men allikevel.

Brystvorten hans svir. Han løfter hånda for å stryke vekk den stikkende følelsen, men hånda hans treffer fremmede fingre. Fingrene trekker seg raskt tilbake. Den sviende følelsen forvandler seg til en brennende sti som løper ned mot kjønnet hans. Han har gjettet rett: kikkeren står her i dusjen med ham! Han griper seg om kuken før tankene rekker å vurdere risiko og fare. Vil mannen berøre ham igjen? Han lener seg bakover mot veggen og byr seg frem for mennesket han ikke ser, lar hendene følge vante mønstre. Han skjelner et stønn over dusjstøyen. Lyden er nær, mannen må stå så nær at de nesten berører hverandre. Jim famler etter ham med begge hender, men finner ingen. Lav latter og flere dempede stønn. Runkelyder. Akkurat som Jim har forestilt seg, hundre-og-en ganger. Tanken tvinger frem orgasme raskere enn Jim hadde planlagt. Kikkeren stønner snart frem et gjensvar.

Jim søker med hendene igjen. “Hvem er du?”

Smekk! Fingre treffer ham over øret. Ikke veldig hardt, men det svir nok til at Jim forstår at det er en irettesettelse. Han forfølger ikke spørsmålet videre og vasker i seg stedet enda en gang. Han hører kikkeren åpne en annen kran, formodentlig for å vaske seg selv.

Jim famler, men klarer til slutt å skru av vannstrømmen uten å skolde seg. Et håndkle treffer ham i brystet og han fanger det såvidt før det treffer det våte gulvet. Når han er bortimot tørr – bortsett fra putevaret som henger kaldt og dryppende over nakke og skuldre – blir han igjen dyttet avgårde. Veien tilbake til cella går raskere enn veien fra.

Vel inne på cella drar han av seg putevaret og får på seg varme og tørre klær. Igjen føler han seg bra. Det er det rareste med møtene hans med kikkeren. De får ham til å føle seg jævlig bra, som ufattelig og potent vaksine mot isolasjon, kjedsomhet og trusselen om nedbrytende avhør. De byr på spenning, utfordring og et prosjekt. Reine kinderegget. Timene i isolasjon har fått en oppadgående spenningskurve.

Jim tenker selvfølgelig mye på hvem kikkeren kan være. De forskjellige kandidatene impliserer svært forskjellige konsekvenser for det sære opplegget. Alle offiserene er mulige kandidater og sannsynligvis også de andre kursdeltagerne. Det er vanlig at deltagere blir plassert på begge sider under slike kurs, så de skal få innsikt i rollene som både fangevokter og fange.

Jim gjør et bevisst valg om å fokusere på dem han kan tenke seg å ha sex med, det er uansett lite han kan gjøre med saken og han har ikke lyst til å avslutte det opphissende spillet. Sam Lewis er en av de beste kandidatene, siden han allerede har en stjernerolle i Jims fantasier. Dessuten tar han seg i å fantasere om den ansiktsløse kikkeren nettopp som den ansiktsløse kikkeren. Episoden i dusjen utarter når han fantaserer videre på den og tar en rekke interessante og opphissende vendinger. Når Jim runker går luka opp som før.

Jim er sikker på Sam har sjekket ut rumpa hans ved flere anledninger. Jim kan ikke si om det startet etter episoden med pornobladet, men det var i allefall etter det Jim ble obs på Sams blikk. Første gang sto Jim og pusset tennene da han ble vár Sam i speilet. Sams blikk var ikke til å ta feil av: det hang som limt ved Jims underbuksekledde rumpe. Jim pusset ferdig, lente seg frem, skylte og spyttet, skylte igjen, spyttet, og mente det fikk rekke. Oppvisningen gav ham halvstiv kuk og han nøt virkelig svetteperlene på Lewis’ overleppe da han endelig snudde seg igjen. Han gikk tilbake til senga og trakk på seg uniformen. Da Lewis brått reiste seg, kakket tåa i sengebeinet da han passerte og slapp ut et høyt: “Ævva! Fan!”, kunne Jim knapt holde gliset skjult.

Sjøl om han ikke har tenkt å sjekke opp Lewis har han absolutt glede av romkameratens interesse. Lewis er vanligvis så avslappet og easy going at det gir Jim en følelse av overtak når Lewis lar seg nagle fast av synet av rumpa hans. Det er allikevel litt mye å håpe på at Lewis er kikkeren.

Det er titalls folk å velge mellom. Det er mange Jim mener kan være kikkeren, men han har lite og ingen ting å gå etter når det gjelder å identifisere fyren. Det eneste han vet er at kikkeren er en kåt opportunist (som ham selv) og temmelig pervers. Hvis man kan kalle et gjensidig lystbetont forhold mellom kikker og ekshibisjonist for perverst, da. Det kan vel like gjerne kalles et lykketreff. Ikke en gang stemmen kan han gjenkjenne, de skarve utbruddene han hørte druknet for det meste i bruset fra dusjen.

Jim kan bare fantasere, så det gjør han til gangs. Dessuten anstrenger han seg for å gi kikkeren full valuta. Han vet han ikke bør knytte følelsesmessige bånd til en fangevokter, men han klarer ikke la være. Det som skulle være trening i isolasjon og  selvinnsikt har i stedet blitt en reise gjennom et parallellt univers. Et vannvittig opphissende univers, der han og tilskuerens nytelse er eneste mål og mening. Tanken er halvt vannvittig og på tross av den euforiserende lykkefølelsen han kjenner ved de sære stevnemøtene, kjenner Jim seg veldig sårbar. Han bekjemper de undergravende tankene med mer trening og runking.

Etter enda en uke blir han beordret til å kle av seg igjen, på med putevar og marsj avgårde til dusjen. Han kjenner forventningene stige, særlig når han gjentatte ganger kjenner vokterens hånd på rumpa. Det må være samme mann. Han trår inn i dusjen som sist og venter i sitrende spenning på den lille tilnærmelsen som kan bekrefte avstandselskerens tilstedeværelse. Ingen kommer. Til slutt tør han ikke dra dusjen ut mer og skrur av kranene. Håndklet treffer ham i brystet som sist. Det må jo være kikkeren? Hvorfor skjer det ingenting? Han kjenner kuken, som har vært halvstiv av forventning omtrent fra han kom inn i dusjen, skrumpe mellom beina.

Han tørker seg og lar seg skyve avgårde igjen. Denne gangen ender de opp i et ukjent rom. Dette rommet er ikke av mur om han skal dømme av lydene de lager. Vokteren følger ham inn i rommet og han kan høre låsen bli vridd om. Jim snubler forsiktig fremover til føttene hans treffer noe mykt. Det ligger en madrass på gulvet. Forventningene stiger på nytt. Egentlig burde han vel bli paralysert av skrekk, men Jim har fantasert om hva kikkeren kan finne på i snart to uker og det er lite Jim ikke vil gå med på på dette stadiet. I allefall er det det han forteller seg selv.

Vokteren kommer opp til ham bakfra og presser kroppen inn mot Jims. Jim konstaterer at mannen er høyere enn ham selv. Et hjerte hamrer under mannens varme skjorte og Jim kan kjenne at mannen har en anseelig ereksjon. Sakte glir den ukjentes hender over Jims nyvaskede kropp. De leter oppover, til de når det kalde, våte putevaret som ligger rundt Jims skuldre. Jim har gåsehud. Mannen fører hendene videre opp under putevaret til de når Jims øyne. Han legger fingrene lett og insisterende over øyelokkene hans.

Jim tror han forstår. “Du vil at jeg skal holde øynene lukket?” Mannen nikker mot bakhodet hans.
“Det er greit, jeg tror jeg forstår. Gi meg et tegn når du vil jeg skal åpne dem igjen.” Jim skjønner knapt selv hvorfor han er villig til å underkaste seg så totalt, men han må få vite hva mannen har planlagt. Så langt har kikkerens handlinger aldri hatt negative konsekvenser: de har kun gitt Jim nytelse og han føler at de har en slags gjensidighet, en maktbalanse i sine respektive roller.

Mannen drar sakte det våte putevaret av. Hvis Jim åpner øynene nå, vil ikke mannen ha noen mulighet til å gjemme seg. Jim presser øynene igjen, han lar så gjerne mannen beholde anonymiteten om det er betingelsen for å fortsette. Mannen drar frem et tøystykke: et nytt, tørt putevar. Når det er på plass over Jims hode, kjenner han mannens hånd klemme venstre skulder i takk.

Er det en ting Jim har angret på siden forrige dusj, er det at han ikke tok mer initiativ. Den feilen gjør han ikke igjen: “Knull meg!” Mannen overraskede stønn smeller mot Jims øre. En hånd faller over Jims kuk, han hører spytting og den andre smetter inn mellom Jims rumpeballer. En våt finger glir ut og inn av rumpehullet et par ganger, før Jim kjenner et varmt, mykt og fast press: mannens kukhode, ta over. Mannen slipper Jims kuk og holder ham fast om hofta mens han styrer seg på plass. Jim er så opphisset at han glatt overser den korte, dumpe smerten i dét mannens kukhode glir inn mellom ringmusklene. Jim er allerede er på randen av orgasme. Han har forestilt seg dette: med egne fingre i rumpa og blikket låst i det mørke hullet i døra. Det føles betryggende at kikkeren har fantasert om det samme.

Den brede kuken presser seg vei. Følelsen av en absolutt reell kuk som stanger seg vei, den svette uniformen som skurer mot huden, de hese stønnene i øret – alt bekrefter at dette er virkelig: han blir pult hardt av fangevokteren sin og han elsker hvert sekund.

“Hardere! Jah!” Shit, Fuck!”