Actions

Work Header

Langt der ute

Chapter Text

For langt der ute
vil jeg seile min skute
og kjenne meg frank og fri 

(- Terje Formoe) 


 

«Jeg vil at du står over denne.»

Han hadde gruet seg til å si det, noe som overrasket ham. Kaptein Sabeltann, Den sortkledde, evige seiler og Kongen på havet, var ikke typen som brydde seg om andre folks følelser. Han brydde seg knapt om sine egne. Men det var noe med Langemann som gjorde ham var og forsiktig. Det var noe med Langemann som gjorde ham sårbar og redd for reaksjoner.

Kvartermesteren reagerte også som ventet da det gikk opp for ham at han måtte bli igjen hjemme: først med protester, til slutt med sinne, og hele tiden med en underliggende fortvilelse, som nesten fikk kapteinen til å ombestemme seg. Men han holdt stand. Det var sånn det måtte bli.

Én ting var svetteperlene og den gråhvite ansiktsfargen når smerteanfallene kom, de forsvant igjen, og Langemann hadde bevist at han kunne stå dem av; det matte blikket var noe langt mer bekymringsverdig. Noe hadde sluknet i de ellers så gnistrende og sprakende øynene, Sabeltann tok ham stadig oftere i å stirre tomt ut i luften, fortapt og distrahert av hva det nå enn var han tenkte på. Han manglet matlyst, vekttapet var ikke lenger til å skjule, og på reisen til Europa hadde han sovet ekstremt lite (før han til slutt kollapset og sov i over tretti timer, men det var vel å merke etter en nesten-drukning). Hva denne fraværenheten, dette tungsinnet, hvis det var det det var, skyldtes, hadde kapteinen aldri spurt ham om, og han tvilte sterkt på at han hadde fått sannheten om han hadde gjort det. Ikke var han sikker på om han orket den heller, når alt kom til alt. Det var lettere å ikke grave i det (lettere, ikke lett!), for å gå under huden på et annet menneske var å gi fra seg kontrollen like mye som det var å ta den. Årsaken til side, Langemann var ikke frisk, ikke i form til noe tokt, selv om han gjerne ville, og det var dette Sabeltann prøvde å forklare ham den kvelden i Nancys loftsstue, da de omsider fikk litt tid for seg selv og han ikke kunne utsette det lenger.

«Hva skal jeg gjøre da?» resignerte hans nestkommanderende omsider, med en tynn stemme han strevde med å kontrollere.

Jeg vet ikke, tenkte Sabeltann. Men jeg befaler deg å bli frisk igjen, for jeg holder ikke ut å se deg sånn. Høyt sa han: «Du kan gjøre hva du vil. Spis… drikk… hygg deg med Rosa… Du har fri. Ingen plikter.»

Langemann adlød – «Ai, ai, kæpten!» – men han var sint da han gikk, og Sabeltann hadde håpet han ville komme ned på kaia for å se dem av gårde, så de kunne skilles som noe tilnærmet forlikte. Men han dukket ikke opp, Pinky kom alene ned fra det hvitkalkede huset, med skipsekken over skulderen og et tankefullt uttrykk i ansiktet, og kapteinen kunne høre hviskingen i folkemengden da de begynte å forstå at ikke alt var som det pleide.

«Langemann blir her,» informerte han dem kort. «Han skal ikke forstyrres.»

Så gikk han om bord og vinket signalet til Valdemar over på Havets opal.

Om Langemann hadde kommet tilbake fra Europa sykere og svakere, hadde turen hatt den helt motsatte effekten på Valdemar. Han så uforskammet frisk og opplagt ut der han sto på poopdekket, rett og standhaftig og med hendene foldet bak ryggen som en distingvert og erfaren offiser. Det var ikke til å tro at han og det uflidde kreket ungene hadde hentet ut av jungelen tre år tidligere, var en og samme mann, men det var det altså, og bare den rustrøde fargen på håret og den stadig like irriterende papegøyen på skulderen hans ga noe som helst hint om det. Han besvarte Sabeltanns signal med en honnørhilsen og ropte noen ordre ned til mannskapet sitt, og sjørøverkapteinen observerte tilfreds hvor sømløst alt foreløp. Langemann hadde gjort rett i å foreslå at Valdemar fikk kommandoen over det nye skipet, ingen kunne nekte for at han var en usedvanlig dyktig båtsmann, ikke engang Sabeltann på sine mørkeste dager, og den siste lille rest av tvil som likevel klynget seg til ham, hadde forsvunnet under samtalen dagen i forveien.

Han hadde tatt Valdemar til side, invitert seg selv inn i Opalens kapteinskahytt (som strengt tatt var hans, i og med at skipet var hans, men som han likevel respekterte som Valdemars hjem inntil videre), for å gi ham de siste instruksene. «Du har forstått hva du skal? Du har brevet?»

Valdemar klappet seg på vesten, rett over hjertet. «Rett her.»

«Det skal overleveres til Timothy Turpin personlig,» understreket Sabeltann, selv om det nok var klinkende klart allerede. «Ikke gi det til noen andre.»

«Forstått, kæpten. Bare Tiger-Tim får det.»

Kapteinen nikket, plutselig tom for ordre. Det var vanskelig når noen var så kompetente som Valdemar – og man ikke kunne rose dem for det. Han irettesatte ham ikke engang for å ha brukt Turpins kallenavn, kanskje fordi han visste at Turpin selv likte det godt. Han hadde vært mer kjent som Tiger-Tim siden han fyrte opp samtlige sjørøvermannskap i Atlanteren med snakk om Den gylne tiger nesten femten år tidligere, en tid verken Sabeltann eller noen andre involverte kom til å glemme med det første. Det hadde sparket i gang en frenetisk jakt på den sagnomsuste gullstatuetten, som hadde kulminert med Morgans svik og senere død utenfor Gral. Tigeren og Pinkys far ble sist sett sammen. Sannsynligvis lå de begge på havets bunn. Kapteinen sørget bare over én av dem.

«Og når du først er der…» Sabeltann fant omsider ordene han lette etter. Han senket stemmen også, selv om ingen andre enn Valdemar var i rommet og ingen var så dumme at de lyttet ved døra. «Snakk med folk, forhør deg litt.»

«Om hva, kæpten?»

Han nølte et kort sekund med å svare, noe som ga det hele en dramatisk effekt og dermed en uønsket tyngde. «Gral, og denne Greven som angivelig holder til der.»

Han trengte ikke å spørre om Valdemar hadde hørt om Greven av Gral, uttrykket som falt over ansiktet hans bekreftet det med det samme, og hvem hadde uansett ikke det? Greven var et yndet tema i pirathavner, ryktene var like mange som de var diffuse, som med så mye annet. Forskjellen lå i måten folk snakket om ham på. Greven ble bare hvisket om. Som om han var verdens dårligst bevarte hemmelighet.

«Ai, ai, kæpten.» Sabeltann kunne se at Valdemar hadde lyst til å spørre om hvorfor. Han gjorde det ikke.

«Jeg kommer til å gjøre det samme i Marmeladene. Diskré, selvsagt.»

«Ja, ja, Langemann kan få hemmeligheter ut av…»

«Langemann blir ikke med.»

Og det var i det øyeblikket at Sabeltann forsto at han hadde gjort et godt valg i Valdemar. Mannen blunket ikke engang. «Bra.» Kapteinen møtte blikket hans og i et like sekund måtte han ha latt masken falle, for båtsmannen la forklarende til: «Han er utmattet, jeg har sett det. Jeg tror alle har sett det. Og det sier jo litt, i og med at det er Langemann vi snakker om.»

«Ja,» mumlet Sabeltann, ukomfortabel over vendingen samtalen hadde tatt. Men han måtte vite. «Tror du det er mer enn skuddskaden?»

Det var Valdemars tur til å se ukomfortabel ut. «Jeg… jeg tror ikke han er syk.»

«Men…?»

Han kunne se hvordan Valdemar nølte, hvordan han nesten umerkelig posisjonerte seg til en plutselig retrett. «Jeg tror han tenker mye.» Han smattet lett med leppene, som om munnen var tørr. «På… du vet…»

Sabeltann, som når alt kom til alt satte pris på ærligheten, kom ham til unnsetning: «Willem.» Av en eller annen grunn brukte han Morgans fornavn. Det lød helt feil, nesten invaderende.

«Han er lojal mot deg, kæpten,» forsikret Valdemar.

«Jeg vet det.»

«Hvordan tok han det?»

«Han… Jeg har ikke fortalt ham det ennå.»

«Men du har planer om det? Han trenger å høre det fra deg, kæpten.»

«Selvfølgelig har jeg planer om det!» Sabeltann merket at tålmodigheten hans var i ferd med å løpe ut, det var tydelig i den gneldrende tonen i stemmen, uten at han helt kunne forklare hvorfor. Han gadd ikke dvele ved det, rettet seg bare opp, lot autoriteten fylle rommet som bare hans kunne. «Få skuta klar, Valdemar. Vi drar i morgen tidlig.»

Og her var de altså.

Sabeltann løftet en arm til en siste hilsen til folkemengden og fikk en bølge av applaus i retur. Men det slo ham i samme sekund at de nok egentlig ikke var her for hans skyld. De fleste respekterte ham, de som ikke gjorde fryktet ham, og kanskje enkelte genuint beundret ham, men samtlige av dem hadde noen andre om bord i skuta de satte høyere: kjærester, sønner, fedre og venner.

Tanken hadde aldri plaget ham før, og han nektet å la den plage ham nå også. Straks de var vel underveis, overlot han kommandoen til Benjamin og trakk seg tilbake til lugaren. Han rullet ut kartene sine, ikke fordi han trengte å lese dem, for han visste hvor han skulle, men fordi det distraherte ham fra det stikkende faktum at hans mest betrodde mann ikke hadde kommet for å se ham av gårde.