Actions

Work Header

Kaptein Sabeltann og Elefantordenen

Chapter Text

Det var én ting innbyggerne i Abra Havn likte nesten like godt som fullmånefester, og det var Sabeltanns ildprøver. De var så populære at de omtrent hadde mistet sin opprinnelige funksjon, nemlig å skille de som var dyktige og modige nok til å bli med Den sorte dame på tokt fra de som heller måtte finne en annen måte å tjene kapteinen og byen på. Nå var de blitt vel så mye underholdning, lek og adspredelse, og både blant deltakere og tilskuere fantes det de som ikke lenger tok dem alvorlig.

Men for den rødhårede jenta som for øyeblikket hang etter armene fra en bjelke stikkende ut fra Villa Rosas takterasse, hadde de alltid vært blodig alvor, og aldri mer enn nå. Under seg hadde hun bare et ti meters fall til de skarpe steinene i fjæra, bredbeint på bjelken over henne sto Langemann, mannskapets kvartermester, og opp fikk hun ikke komme før kapteinen tillot det. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde hengt der, eller hvor mye lenger hun måtte holde ut; hun kunne bare anta, eller håpe, at han hadde et timeglass, indre eller ytre, han gikk etter. Musklene i armene brant av smerte, fingrene som klamret seg til treverket hadde stivnet slik at det virket utenkelig at hun noensinne skulle klare å rette dem ut igjen, hun hadde lukket øynene et kort sekund, men åpnet dem igjen og stirret opp på Langemann med besluttsomhet. Dette var den siste prøven. Bare de som virkelig ble vurdert ble tvunget gjennom denne, og hun hadde aldri før fått komme så langt. Det var ikke snakk om å gi opp nå!

I stedet fanget hun Langemanns blikk, nå da han tok seg bryet med å kikke ned på henne, og holdt det. Hun hadde hørt det var fascinerende, at øynene hans skiftet farge med humøret, fra grå til grønn og tilbake igjen, at de hadde gylne spetter som kom og gikk, og at når disse samlet seg rundt pupillen som en flamme, var det på tide å skygge banen. De så temmelig ordinære ut nå, konkluderte hun, men det kunne selvsagt være fordi fokuset hennes i hovedsak var rettet mot å ikke slippe bjelken. Alt hun så var de matte øynene og de stive trekkene til en sliten mann.

Han bøyde seg brått ned og grep henne om håndleddet, og først da de lange fingrene hans lukket seg rundt armen hennes, gikk det opp for henne at hun faktisk hadde vært på nippet til å slippe. Han halte henne useremonielt opp på bjelken til seg, øyekontakten ble brutt i prosessen og i et kort øyeblikk var hun sikker på at hun hadde feilet. Hun gned de ømme armene sine og kjente den enda mer smertefulle svien av skuffelse, men så gløttet hun opp og så hvordan øynene hans vandret mot noe bak og under henne, samtidig som hun hørte lyden av applaus og innså at signalet om å hjelpe henne hadde kommet fra noen andre.

«Klarte jeg det?» spurte hun.

«Det er opp til kapteinen,» svarte han. «Kom.» Han skrittet inn på takterassen, la en kald hånd mot nakken hennes da hun fulgte etter, og styrte henne ned trappene og inn foran Sabeltanns trone.

Hun turde ikke å se på ham, slik hun hadde gjort med Langemann. Få kunne holde dette blikket, og få var invitert til å gjøre det, men selv med sitt eget stivt rettet mot skoene hans, kunne hun kjenne hvordan det sved i henne.

«Frøya.»

Hun kjente et vell av barnslig glede over å høre ham si navnet hennes; det var nesten flaut, og hun bet seg lett i leppa, fast bestemt på å ikke vise utad hvor mye det frydet henne.

«Kaptein.» Hun løftet en hånd til panna, hilste ham, men uten å flytte blikket.

«Men så se på meg, jente,» utbrøt han, utålmodig, og hun skyndte seg å adlyde, for alle visste at Kongen på havet hatet å vente. Og da hun møtte det isblå blikket, innså hun at det faktisk var aller første gang.

Det var uleselig. Det var umulig å vite hva som foregikk bak det, umulig å se hva han tenkte. Blikket hennes, derimot, avslørte nok langt mer, kanskje alt, og det var vel derfor han brukte tid på å granske henne.

Hun måtte se bort til slutt, de fleste måtte det før eller siden, og hun kastet i stedet små, raske gløtt mot folkemengden som omkranset henne. De hadde falt til ro og ventet på dommen, tause, men utålmodige. Faren hennes sto fremdeles på samme sted, helt inne ved husveggen, til venstre for kapteinens trone. Han hadde armene i kors over brystet, og Rolf, svennen hans, hadde lagt hodet på skakke ned mot ham, som om de nettopp hadde hvisket sammen.

«Du søker hyre på Den sorte dame,» sa Sabeltann omsider, som om dét ikke var opplagt, som om hun hadde noen som helst annen grunn til å være der.

«Ja, kaptein,» svarte hun, og innså i samme øyeblikk med gru at det ikke hadde vært et spørsmål.

Han lot det passere. «Jeg har aldri hyret en kvinne før.»

Hun kjempet mot trangen til å riste på hodet. Kvinner gikk i skjørter og hatter, flørtet mynter ut av piratenes lommer, fødte unger og stelte hus. Hun var ingen kvinne. Hun var Frøya, tømrerens datter, knivkasteren, og ment for noe mer.

«Men du har gjennomgått ildprøvene og bestått.»

Det lød opprømt mumling, og noen ropte ut, men det gikk likevel et sekund eller to før det siste ordet virkelig traff henne. Bestått!

Hun våget seg til å se på ham igjen. Blikket var uforandret. «Jeg forventer det samme av deg som av alle de andre,» sa han. «Uansett hva du har, eller ikke har, mellom beina. Ikke forvent noen spesialbehandling. Du jobber med mennene, spiser med mennene og sover med mennene. Og når jeg sier sover, så mener jeg sover

Noen få, spredte knis hørtes fra mengden, men døde fort ut igjen.

«Jeg vil på tokt for å plyndre,» sa Frøya, og ble modigere ved lyden av sin egen, stødige stemme. «For å finne gull. Fly etter mannfolk kan jeg vel så gjerne gjøre her. Om slikt faktisk hadde interessert meg.»

Ved siden av henne humret Langemann, noe som fikk kapteinen til å flytte blikket bort på ham i stedet, og i et lite sekund kunne man faktisk lese noe i det. Det forsvant igjen like fort, og med et rykk i munnviken, kikket han tilbake på Frøya og forsatte ufortrødent: «Du starter som mannskap, du er kvikk, jeg vil ha deg i riggen. Du får betalt etter gjeldende satser, alt etter hvor mye vi finner og hvor mye du bidrar, men som førstereis bør du ikke forvente mer enn en halv andel.» Han lente seg framover, virkelig spiddet henne med isøynene. «Om bord er det jeg som bestemmer. Ingenting er viktigere enn det. Er det forstått?»

Hun gjorde honnør. «Ja, kaptein.»

«Så pakk sekken din. Vi drar i morgen tidlig.»

Han reiste seg brått uten å vente på svar, steg ned fra tronen og travet bort, med Langemann i hælene. Frøya ble stående tilbake med et stort smil om munnen, og først nå brøt menneskemengden rundt henne ut i applaus.


«Et kvinnfolk om bord på Den sorte dame,» mumlet Sabeltann straks de hadde rundet et hjørne og var utenfor nysgjerrige ørers rekkevidde, «se, dét var noe jeg lovet meg selv aldri skulle skje. Jeg kommer vel til å angre.»

«Nja,» svarte Langemann, mer optimistisk. «Du så henne selv, kæpten. Hun har det som trengs.»

«Sant, jeg har menn i mannskapet som gjorde en dårligere figur enn henne i ildprøvene. Jeg tenkte nå mer på den distraksjonen hun utvilsomt vil skape.»

«Frøya er ikke som andre jenter, kæpten. Hun har større ambisjoner enn å være noens sengefelle. Dessuten er far hennes også om bord, han passer nok på.»

«Hm, ja. Hun og Tønnes, Benjamin og Odin, Pelle og Pysa, og du og guttungen… Vi blir snart et familieskip!»

«Ikke nødvendigvis en ulempe, kæpten.»

Kapteinen fnyste. «Det vil vise seg. Men jeg har altså ditt ord på at hun vil oppføre seg?»

«Vel, du har Rosas.»

Kapteinen stoppet og gløttet på ham over skulderen. «Det er nok,» avgjorde han.

Han visste ikke hvor Langemann og Rosa sto for øyeblikket. Ryktene i byen ville ha det til at hun hadde brutt med ham, men det var jo i så fall ikke første gang, og så lenge det ikke påvirket kvartermesteren hans i det daglige, var det uansett ikke noe han aktet å legge seg opp i. Langemanns ansikt ga ikke fra seg noe, men mannen gjenkjente en anerkjennelse når han hørte en, og svarte med et kort nikk.

«Spør du meg, så er jeg mer skeptisk til denne andre utvidelsen av mannskapet du planlegger,» innrømmet han i det de gikk videre. «Han blir vanskelig å ha med å gjøre på et trangt skip.»

«Vi har vært igjennom dette, Langemann. Han er essensiell for dette toktet.»

«Hvis du sier så.» Tonen i kvartermesterens stemme var matt og resignert og kanskje en anselse irritabel. Han visste at innvendingene hans falt for døve ører, han gjentok dem bare fordi han ville ha dem loggført, så Sabeltann unte ham det. Langemanns råd var gull verdt, også når han var uenig.

De nådde bestemmelsesstedet, en liten strandstripe ikke langt fra kaia. Her lå vraket av Saragossa, den en gang så staselige spanske gallionen som Sabeltann hadde seilt før Den sorte dame kom i hans eie. Hun hadde vært gammel og lekk allerede den gang, og nå hadde hun ikke vært sjødyktig på over ti år, der hun lå og forfalt på sandbanken, skakk og sørgmodig. Deler av skroget var blitt fjernet, bord for bord, etter hvert som det ble behov for materialene andre steder (det var mange hus i byen som hadde biter av skuta i veggene), men akterenden var stort sett inntakt. På toppen av poopdekket kunne man fremdeles se de karakteristiske tvillingrorene, og i den brukne mesanmasten satt en gul og blå arapapegøye og struttet med fjærene.

«Han kommer til å si nei,» sa Langemann da de stanset utenfor den skjeve døra til den gamle kapteinslugaren.

«Nettopp derfor har jeg ikke tenkt å gi ham noe valg,» svarte Sabeltann, og kikket misbilligende opp på papegøyen da denne ga seg til å skrike navnet hans.

«Sabeltann! Sabeltann!»

Langemann lot seg ikke distrahere. «Valdemar!» ropte han. «Valdemar, kom ut! Kapteinen vil snakke med deg.» Han dunket en knyttneve mot døra, og da det gikk noen sekunder uten at han fikk noen respons, la han til: «Vi vet du er hjemme, fjærkreet ditt er her.»

Ved første øyekast virket det ufattelig at vraket var noens hjem, og en nærmere kikk forsterket bare inntrykket av at det var fullstendig uegnet til den slags bruk. Dørken var råtnet bort, vannet rant inn hver gang det var flo sjø, og når det regnet dryppet det inn gjennom taket også. Likevel hadde Valdemar slått seg ned der, til tross for at han var blitt tilbudt annet husrom flere ganger. Kanskje var det noe trygt og familiært ved det, han hadde tross alt vært skutas siste skipper, men hva han nå enn begrunnet det med, virket han å være tilfreds med ordningen.

Han åpnet døra nå, skulte på dem fra terskelen, to nøttebrune øyne under et flokete hår, en smal strek av en munn bak et viltvoksende skjegg. Klærne var fillete og tilfeldig satt sammen. Han luktet ikke lenger så intenst som før, men han var ikke akkurat ren, som om verdslige ting som å vaske seg ikke lenger opptok ham, og det gjorde de vel heller ikke.

«Jeg vet hvorfor du er her,» sa han, ordene så vel som en anklagende pekefinger ble rettet mot kapteinen. «Ryktene flyr i denne byen, gode som dårlige, og du skal til Danmark!»

«Stemmer det, Valdemar,» svarte Sabeltann. «Til dine gamle trakter.» Han dukket unna for araen som kom seilende, vek irritert til siden i det den flakset forbi ham og Langemann og slo seg ned på sin herres skulder.

«Jeg vet hva det betyr,» fortsatte fillefransen før de rakk å komme med noen passende kommentarer om den forbaskede fuglen. «Du skal endelig gjøre bruk av medaljen.»

Langemann gløttet på kapteinen, som på sin side løftet brynene i en spørrende mine, og det igjen ga bare Valdemar mer vann på mølla. Han tok et skritt fram, helt ut i dagslyset. «Ikke glem at jeg var der, kaptein. Den kvelden for seksten år siden, da du plyndret baron Suffield for alle hans skatter.»

«En mann du var satt til å tjene, så vidt jeg husker,» svarte Sabeltann rolig.

«Ja, jeg vet hva han var,» nikket Valdemar. «Hvem han tilhørte, og hva den medaljen gir tilgang på. Og jeg har ikke tenkt meg dit!»

«Vel jeg har, og du må bli med.» Sabeltanns stemme var ennå kald og behersket, men trente ører, som Langemanns, kunne høre en underliggende ulming. «Du kjenner landet, skikkene og kulturen.»

«Jeg har ikke vært der på tjue år!»

«Jeg trenger en som snakker språket.»

«Tønnes snakker språket!» utbrøt Valdemar. «I hvert fall nært nok. Og Skalken også!»

«Skalken!» fnyste Sabeltann, og bare navnet fikk Langemann til å rynke på nesa av gammel vane. «Nei, det bli deg.»

«Vel, jeg vil ikke.»

Valdemar rygget brått inn i lugaren igjen og ville lukke døra etter seg, men kapteinen hindret ham ved å strekke fram en fot. Så lente seg mot ham, grep tak i dørkarmen med den ene hånden, skjøv ansiktet sitt helt opp i hans, og slo bare etter papegøyen da denne begynte å flakse med vingene. «Du lever her under min beskyttelse, på min nåde, fordi du tjente meg godt i forgagne tider, Valdemar Båtsmann,» hveste han. «Nå kaller jeg deg til tjeneste igjen, og du har å stille dersom du fortsatt ønsker å beholde de privilegiene.»

«Sende meg bort?» Valdemar lo bittert. «Du glemmer, kaptein, at ensomheten og jeg er gamle venner. Du av alle burde huske det, det var tross alt du som introduserte oss.»

Kapteinens tålmodighet var nå på bristepunktet. Han grep etter kården sin, noe som fikk Langemann til å skritte fram, men besinnet seg. «Du misforstår,» utdypet han. «Du vet at det bare er to veier bort fra Det usynlige land: om bord på min skute, eller i et likklede.»

En trykkende stillhet la seg over dem, de to på hver sin side av terskelen, og den tredje mannen som observerte dem, tilsynelatende rolig og avventende. I noen lange sekunder svøpte den dem i sin tunge og kvelende kappe, til Valdemar ble den første til å bryte den. «Så dette er hva det har blitt til?» sa han, med en stemme preget av både sinne og sorg. «Du truer meg på livet.» Han sukket og rettet seg opp i sin fulle høyde, og i et kort øyeblikk kunne man se spor av gammel glans i blikket hans. «Vel, siden du er desperat, får jeg vel bli med.»

«Bra,» snerret kapteinen, uten tegn til lettelse eller takknemlighet. «Vær klar i morgen tidlig.»

Han snudde seg for å gå, men merket seg likevel at Valdemar og Langemann utvekslet et langt blikk før også kvartermesteren dreide rundt og forlot ham, og det var ikke vanskelig å gjette seg til hvorfor. «Du synes jeg var for hard,» sa han da de var kommet et stykke nedover gata.

«En god kaptein har menn som følger ham av respekt, ikke av frykt,» svarte Langemann. «Og det er dine ord, kæpten, ikke mine.»

Sabeltann slo det bort. «Han kommer over det. Vi setter seil ved soloppgang.» Han gløttet bort på kvartermesteren. «Om du er klar.»

Langemann sukket. «Ikke begynn du også nå. Jeg er frisk. Helt og holdent.»

«Bra,» nikket kapteinen, og unte seg et smil ved tanken på det som ventet der ute. «Bra.»